Av Eva Rose

Mitt navn er Eva Rose, jeg kommer fra en forblåst øy på Vestlandet i Norge. Der var jeg så heldig å få se min egen lillesøster Sara bli født, trygt og fint hjemme i mine foreldre seng. Min far, Guttorm som var fotograf og tok bilder av denne magiske april dagen i 1985, minner vi alle er så glade for å ha.

Min bestefar var også fotograf, så jeg fikk mitt første kamera som 3 åring. “Du skal bli fotograf”, sa han. Jeg er veldig glad for at jeg var et føyelig barn, for det var aldri noe tvil. Jeg skulle bli tredje generasjons fotograf. Kun 19 år gammel fikk jeg spørsmål fra min redaktør i magasinet Gravid om jeg ville ta bilder av fødsler. Aldri har det vært et mer rungende JA fra meg!

Som fotograf skal man være flue på veggen, men det tok ikke mange fødsler før jeg sakte men sikkert nærmet meg fødekvinnen. Ofte hadde ikke jordmødre tid til å være der inne hele tiden, så det ble ofte mye tid inne på fødestuen hvor jeg fikk god kontakt med parene som jeg fulgte. Å se noen ha vondt uten å gjøre noe føltes helt feil så jeg begynte å holde og stryke på den fødende og jeg så at noe så enkelt kunne hjelpe. Hun ble sett, hun ble tatt vare på gjennom hele fødselen.

I 2013 tok jeg meg fri i 6 måneder for å reise Asia rundt alene

Første stop var Thailand. Jeg har alltid vært glad i å bli massert, men også å massere. Dette var noe mine fødekvinner hadde fått erfare, men jeg visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg har alltid stolt på min egen intuisjon så å massere og trykke rundt på hofter og ryggen til gravide hadde jeg gjort i flere år, men nå ville jeg bruke mulighetene jeg hadde rundt meg på reisen til å lære mer. 

Jeg ble kjent med en ekte hekse- kjærring i jungelen av Thailand som lærte meg opp i thai massasje, og akupressur punkter. Hun hadde vært med på mange fødsler og hun viste meg hip squees og sacral pressure blant mange andre teknikker. Reisen videre gikk til Bali, og Fiji og begge stedene tok jeg massasje kurs. Alle hadde noe nytt å komme med, og jeg fikk mange gode redskaper som jeg gledet meg til å bruke i jobben min som doula. For det var først i 2012 at jeg fikk høre om doula yrket for første gang. 

En doula er en hjelpe kvinne som gir emosjonell, praktisk og fysisk støtte gjennom både graviditet, fødsel og barseltiden. Vi har aldri noe medisinsk ansvar, vi skal bare komplementere en jordmor. Dette var altså noe jeg hadde gjort i mange år allerede, men jeg visste ikke at det hadde et navn. 

Å ta bilder av en fødsel var noe jeg elsket å gjøre. Tanken på at familier skulle få minner fra den store dagen var så fint å vite. Men ingenting slo det å få være inne i den fødebobla med en kvinne. Ta på henne, massere, puste sammen. Berolige, og rett og slett ta vare på henne og partneren under en så viktig begivenhet. Få kjenne hvordan oxytocinen bruse rundt meg. Jeg begynte å få mer selvtillit og ta mer plass og tilbakemeldingene jeg fikk gjorde at jeg ville lære enda mer og bli enda bedre, for det jeg gjorde hjalp!

Fødsler i Norge

I Norge kan du få en kontinuitet om man føder hjemme med egen hjemmejordmor, eller på ABC avdelingen på Ullevål sykehus. Samme team av jordmøre er der gjennom hele prosessen og jeg skjønte fort at dette var en viktig nøkkel for en god opplevelse. Jordmødrene kjente damene, de visst hvilke behov de hadde for å føle seg trygge. Det gjorde at jeg så mye flere fine fødsler. 

Kvinnene hadde ikke samme behov for medisinsk smertelindring, fødslene så ut til å gå mye fortere og enklere. Jeg fikk også sett fødsler hvor kvinnen ikke viste tegn på smerte eller ubehag, kun styrke, ro og tilstedeværelse. 

Av ca 60.000 fødsler I Norge fikk kanskje 500 kvinner denne muligheten på ABC eller føde hjemme. Eneste muligheten for de andre “59.500” til å få en kontinuitet er å betale for en doula. Jeg tror fødselsomsorgen kunne revolusjoneres om alle hadde mulighet til å få møte samme folka gjennom hele prosessen. Slik de har det både i Nerderland og i New Zeland. 

Men det ser ikke ut som dette vurderes engang i Norge, så det er så fint å se at det blir flere og flere doulaer her i landet. Men det er trist at dette er et privat tilbud, som kun noen kan ta seg råd til. Etter å stått på fødestua i 23 år, og sett 205 barn bli født har det vist meg hvor viktig en god fødselsopplevelse er. En dårlig opplevelse går ikke bare utover mor, men barnet og hele det nye familielivet og i potensielt lang tid fremover. 

En fødsel kan se bra ut på papiret, men kan være traumatiserende for mor. 

Hvis man har fått et bånd og tillit til noen som har vært med deg gjennom fødselen er der mye enklere å jobbe seg ut av PTSD og traumer med de som har vært der og kan prate seg gjennom forløpet for å kunne forstå og akseptere mer av det som har skjedd. 

Min drøm

Min drøm og håp for fremtiden er at vi og alle andre land kan få inn kontinuitet i svangerskaps omsorgen, og at inntil dette kan realiseres så burde særlig sårbare kvinner med utfordringer få gratis tilbud om doulaer. Noen kan tenke at det høres dyrt ut, for det er en krevende jobb å stå i beredskap fra uke 38-42 men jeg er sikker på at prislappen staten betaler for å hjelpe alle de som sitter med traumer og fødselsdepresjoner er mye høyere. For det går ikke bare utover kvinnen men en hel familie. 

I 5 år har jeg hatt en Instagram konto som heter evarosebirth. Gjennom den har jeg blitt kontaktet av tusenvis av kvinner i hele verden som forteller historiene sine. 

Jeg har delt filmer og bilder fritt ( uten sensurering ) og fått muligheten til å vise 160.000 følgere hvordan en fødsel ser ut. Jeg har delt viktige verktøy, reserch og visuell kunnskap som har gjort at flere har fått et nytt syn på fødsler. Det mange har tenk på som det værste man skal gjennom i livet har gjennom bildene mine sett at det faktisk kan være det råeste man skal gjennom! Så det har vært så fint å kunne dele min kunnskap med folk i hele verden som har tatt med seg kunnskapen, tatt mer eierskap til egen fødsel og fått bedre opplevelser. 

Jeg har innsett at vi har mye å lære av hverandre på tvers av landegrenser så i 2020 startet jeg en reise og prosjekt jeg kalte Birth around the world. Her skal jeg og min kjære Ole Jacob ( filmfotograf ) besøke ulike land, vi skal møte mennesker som jeg har fått kontakt med som har lært meg mye verdifullt. Så fort pandemien er over skal vi fortsette på dette eventyret. 

Kroppens resussjer er enorme hvis vi bare lar de få plass til å utfolde seg, men i en medikalisert verden hvor alt måles i penger og tid så føler jeg at vi har mista troen på fødekroppen. Mista troa på kvinnene. Men jeg jeg ser hele tiden hvor RÅ damer er! Jeg ser hvor finurlig kroppen er bygt opp. Jeg ser hva tillit, og trygghet gjør og jeg ser hva usikkerhet og redsel gjør. Hvis en kvinne føler seg sett, hørt, har kunnskap til kroppens fysiologiske prosesser og medbestemmelsesrett og valgmuligheter så kommer hun styrket ut på andre siden, uansett om fødselen ble som hun hadde håpet på. 

Å være doula er en egen livsstil i seg selv. Aldri vite når man skal på jobb, hvor lenge man skal være på jobb er svært krevende- men når telefon kommer og fødsel  er gang blir alt annet glemt!