Av Cathrine Trulsvik
Hei!
Jeg heter Cathrine Trulsvik og er privatpraktiserende jordmor fra Norge. Jeg har fått det ærefulle oppdraget å skrive en historie fra min hverdag som jordmor og dele med dere.
Jeg har vært jordmor i 20 år. Fra 2011 – 2017 jobbet jeg som hjemmefødselsjordmor. Hver dag i disse årene lærte jeg noe om faget av kvinnene jeg traff. Ved å lytte, observere, bruke tid og reflektere. 90% av det jeg kan om jordmoryrket i dag kommer fra disse årene.
Jeg har også lært at endring kan skje ved at vi står sammen og ikke gir oss. Denne kalenderen er et bidrag i så måte!
Liten ordförklaring:
- Svangerskap = graviditet
- Barseltida = barnsängstiden, tiden efter förlossningen
- Rier = Värkar
Historien om Stines fødsel
Stine tok kontakt med meg midt på sommeren. Hun fortalte at hun var gravid med sitt andre barn og at terminen var i midten av august. Hun ønsket samtaler for å forberede seg som best hun kunne til denne fødselen.
For 5 år siden opplevde hun en fødsel som ble veldig tøff for henne og hun har brukt mange år og mye krefter på å bearbeide de opplevelsene.
Stine har lest og lært masse om fødselsprosessen siden forrige fødsel. Hun forteller at den gangen var hun lite informert og hadde heller ikke mange spørsmål rundt det som skulle skje. Hun gledet seg bare veldig til å få barn og det var hennes hovedfokus. Hun tenkte, som mange andre, at det å lese for mye kunne skape unødig bekymring og at det å forberede seg var bortkastet fordi fødsler er så uforutsigbare allikevel at det er umulig å vite hva man skal forberede seg på. I tillegg tenkte hun, også som mange andre, at de som jobber med dette jo er eksperter og vet hva som skal gjøres. Hun hadde full tillit til alle involverte både i svangerskapet, under fødselen og etterpå.
Det er både viktig og bra med tillit til hjelperne. Men det er like viktig med tillit til seg selv. Og å vite at der de eksterne hjelperne er eksperter på svangerskap, fødsel og barseltid generelt, der er du DEN ENESTE eksperten på DEG. Kun du vet hva du trenger for å føle deg trygg og ivaretatt. Ved å tilegne deg mer fagkunnskap vil du lettere se hva du trenger til enhver tid gjennom både svangerskapet, fødselen og i barseltida.
Tilbake til Stine. Da hun søkte informasjon og råd hos jordmoren hun gikk til i oppfølgingen, fikk hun ikke de utdypende svarene hun hadde behov for.
Derfor tok hun kontakt med meg.
Hennes forrige svangerskap forløp normalt. Men når hun kom til termin og ytterligere en uke forbi termin så ville legen på sykehuset planlegge igangsetting av fødsel. Hun argumenterte med at det var best for babyen og hintet til at dette vel også var bra for Stine? Hun hadde vel lyst til å «bli ferdig»?
Igangsettingen av fødselen førte ikke til fødselsstart som var målet. Derimot ble babyen stresset og det hele endte med et keisersnitt.
Keisersnitt som enderesultat av en igangsetting er ikke overraskende for helsepersonell. Det er en «kalkulert risiko». Ikke desto mindre var dette noe Stine ikke var blitt informert om at kunne skje. Hun var rett og slett helt uforberedt på at hennes fødsel kunne ende i keisersnitt.
For Stine ble mangelen på denne informasjonen det store traumet. Objektivt og fysisk gikk fødselen bra. Keisersnittet var vellykket! Mor og barn lever!
Stine skammet seg lenge for at hun ikke hadde forstått at hennes fødsel kunne ende i keisersnitt. Hun skammet seg fordi hun følte seg traumatisert selv om det hadde gått bra.
Så, sakte, men sikkert endret følelsene seg; Det var ikke hun som var skyld i hvordan fødselen endte. Det var ikke feil å føle sorg og tap over en fødsel som ikke gikk som hun hadde tenkt og ønsket seg. Det var ikke nok at alt gikk bra til slutt.
Det ble aldri lagt til rette for at hun kunne velge annerledes, at hun kunne være med å bestemme over egen fødsel og egen kropp. Det ble aldri engang vurdert at HUN, kvinnen som eide fødselen, kunne få ta del i avgjørelsene som ble tatt rundt henne og hennes fødsel.
Denne gangen ville hun det annerledes. Hun ville gjøre alt som stod i hennes makt for å føde naturlig, på kroppens premisser. Hun hadde to gode og lange samtaler med meg der hun fikk bekreftet det hun har tenkt i disse siste årene. Jeg støttet henne i hennes tanker og ønsker om hvordan hun ville gå fram denne gangen dersom det ble aktuelt med igangsetting på grunn av overtidig svangerskap uten andre indikasjoner.
Denne gangen er hun fullt ut informert om fordeler, ulemper og risiko ved induksjon og ved å vente på spontan fødsel. Det meste har hun lest seg til selv. Det hun aller mest trengte nå, var noen som støttet henne, lyttet og eventuelt kom med tilleggsinformasjon
Terminen kom og gikk. Det ble avtalt 41 ukers kontroll på sykehuset (7 -9 dager etter termin) Deretter er det anbefalt igangsetting av fødsel innen uke 42+0/2
Stine er godt forberedt og argumenterer for viktigheten av å ikke medikamentelt indusere en fødsel etter tidligere keisersnitt. Hun vet hvor uheldig det kan være å trenge epidural og oxytocindrypp.
Hun ønsker derfor bevegelsesfrihet og bruk av badekar som smertelindring samt intermitterende lytting i stedet for å bli lenket til sengen med kontinuerlig overvåking.
Men først av alt så var det jo viktig å gå spontant i fødsel.
Mandag, 9 dager over termin, er hun på kontroll hos jordmor på sykehuset. Det første hun får hun høre da er «Ja, til onsdag er det deadline!» DET er en setning som ihvertfall ikke stimulerer til ro, trygghet og optimal oxytocinproduksjon.
Hun ringer meg etter denne samtalen og tar til seg det jeg sier: «Tenk at det er LENGE til onsdag. To hele dager. Masse kan skje på disse to dagene. Lev i nuet, gjør det du føler gir deg mest ro og velvære og ikke tenkt fremover» På denne måten klarte Stine å fokusere på det som var viktig for henne og la vær å grue seg til onsdag.
Onsdag og 11 dager over termin har hun fremdeles ikke gått i fødsel. Legen som møter henne på sykehuset er vennlig og imøtekommende og har stor forståelse for Stines faglige og personlige argumenter. Etter samtalen benytter Stine seg av tilbudet om å ringe meg og diskutere informasjonen og forslagene til hva som videre skal gjøres, med meg.
Det var veldig viktig for henne å ikke føle seg presset til avgjørelser. Det å ta «time out» og kunne rådføre seg med noen andre, var derfor gull verdt for henne. Da alt er fint med både babyen og Stine, blir de enige om å avvente en induksjon, Stine reiser hjem og de avtaler ny kontroll om ytterligere 2 dager.
Det er nå gått 13 dager over termin. Det er fredag. Stine kjenner at det nærmer seg. Disse dagen hun har «kjøpt seg» gjennom kunnskap og klare ønsker for seg selv og babyen, har vært utrolig viktige! Babyen har det fint i magen og gjør Stine trygg på at hun velger rett. Undersøkelser viser også at det modnes. Det er fremdeles ingen rier å snakke om, men en del tak og mens-murring. Hun reiser hjem sammen med sin partner og de har noen fine dager før neste sjekk som er søndag
Søndag morgen takker hun ja til at det settes inn et vaginalkateter. Etter 24 timer har enda ikke kateteret falt ut. Stine ønsker i utgangspunktet å vente i ytterligere et døgn, men etter at de har diskuter litt, takker hun ja til modningspille. Deretter går det fort. De første sterke riene kjenner hun rundt klokka 17 på dag 16 etter termin. 2 timer etterpå føder hun sin sønn. Hun beskriver fødselen som sin «drømmefødsel» Hun kjenner i ettertid en enorm mestringsfølelse og kan peke på støtte, medbestemmelse, å bli hørt, møtt og respektert slik at hun fikk bruke den tiden hun visste var viktig, som hovedgrunnene til at dette ble den gode opplevelsen hun hadde ønsket seg.
